Kvart år blir det delt ut fleire titals milliardar kroner i offentleg støtte, og trenden er aukande under Arbeidarparti-regjeringa. Eit velfungerande og opent støtteregister er viktig for å gi betre grunnlag for å kunne evaluere ordningane. Openheit vil òg gjere det enklare å vurdere om det er hensiktsmessig å gje støtte, om det bør kuttast, eller om det bør gjerast andre endringar. Denne lovendringa vil òg ha betydning for å avverje bedrageri og bidra til å auke tilliten til det offentlege. Det er òg ein fordel at pressa kan bruke Støtteregisteret i sitt samfunnsoppdrag. Eit opent og meir komplett register vil gjere det enklare å hente ut relevant statistikk og rapportering, og kaste lys over ordningar med overlappande mål og diffuse kriterium. Konkursen av Morrow, som fekk støtte i milliardklassa, er eit tydeleg eksempel på risikoen ved at staten forsøkjer å plukke ut vinnarar i næringslivet gjennom massive subsidiar. Når subsidiebruken blir så omfattande som regjeringa over tid har lagt opp til, er det viktig at det offentlege har innsyn i omfanget og mottakarane. Eg ser positivt på at Støtteregisteret blir lovfesta som eit offentleg register, all den tid ein ikkje pålegg verken støttegjevarar eller støttemottakarar nye materielle plikter. Openheit om bruk av midlane til fellesskapet er ein føresetnad for demokratisk kontroll. Eg vil òg understreke at eit av formåla med lovendringa er å harmonere norsk praksis med EØS-regelverket for like vilkår mellom landa vi handlar mest med. Eg ser òg lovendringa i samanheng med at Økokrims leiing tidlegare i år har åtvara mot eit aukande omfang av det dei kallar tilskotskriminalitet. Utnytting og direkte misbruk av offentlege støtteordningar er et utbreitt problem, òg for ordningar i næringslivet. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring har anslått at det i 2018 eksisterte rundt 600 tilskotsordningar som blei forvalta av 90 tilskotsforvaltarar. Ein gjennomgang med mål om å redusere og forenkle denne tilskotsjungelen er heilt nødvendig. Berekningar frå skatteetaten viser ifølgje Regnskap Norge at dette forslaget kan medføre ei auka rapporteringsbyrde for små og mellomstore bedrifter, under dette auka omfang av dobbelt- og trippelrapportering. Ei medlemsundersøking frå NHO viser at fire av ti bedrifter i stor eller ganske stor grad opplever dobbeltrapportering under forvaltningspraksisen av i dag. Difor vil FrP gjennomgå alle offentlege tilskotsordningar med mål om å redusere antalet og forenkle tilskotsforvaltninga. Vi vil og be regjeringa implementere lova slik at auka rapporteringsbyrde berre blir lagd på sentralforvaltninga, og at dette må løysast gjennom smartare digitale løysingar for å unngå auka byråkrati. Eg tar opp forslaget Framstegspartiet er med på.

Ideelle, kommersielle og offentlege gjenbruksaktørar spelar ei viktig rolle i arbeidet for auka gjenbruk og redusert avfall. Aktørane bidrar òg til arbeidsinkludering, ofte med lokal forankring og klare sosiale formål. Samtidig som vi har behandla denne saka, har eg sjølv reparert ei vare. Då la eg merke til at reparasjonen kosta nesten akkurat det same som å kaste vara, for så å kjøpe ho på nytt i brukt tilstand. Utan moms ville forskjellen vore vesentleg. Tilpassingar i meirverdiavgiftssystemet er eit tiltak som blir etterspurt av fleire aktørar, og FrP erkjenner at det aukande presset på naturressursane våre gjer at vi bør utnytte dei best mogleg og etterlate minst mogleg avfall. I praksis blir meirverdiavgifta på gjenbruk ein kostnad og eit hinder for miljø- og inkluderingsarbeid. Difor vil FrP i denne saka be regjeringa om oppdaterte rammevilkår. Momsfritak på gjenbruksvarer inngjekk i vårt forslag, men det fekk vi dessverre ikkje gjennom i denne omgang. Då støttar FrP heller forslaget om eit heilskapleg næringspolitisk rammeverk for ideelle, kommersielle og offentlege gjenbruksaktørar, for dette er ein sektor som i dag manglar nokre grunnleggjande rammevilkår. Det finst ingen eigen næringskode, inga kvalifiseringsordning tilpassa gjenbruksverksemd og ingen heilskapleg tilsynsmodell. Bransjen blir då statistisk usynleg og vanskeleg å handtere politisk. Manglande definisjon gjer det også vanskeleg å skilje seriøse aktørar frå useriøse, noko som kan undergrave omdømet til heile sektoren. Aktørane operer no i eit skjeringspunkt mellom nærings-, miljø- og sosialpolitikk. Dei driv butikkverksemd og logistikk, dei reduserer avfall og forlengjer levetida til produkt, og dei tilbyr arbeidstrening, inkludering og frivilligfellesskap. Overskot blir ofte reinvestert i samfunnsnyttige formål, og dei tilbyr arbeidstrening for dei mange som treng det. Det meiner eg vi skal leggje til rette for i større grad enn i dag.

Ein av dei tinga som har overraska meg mest her på huset, er kor ofte eg skal stå på denne talarstolen og vere einig med MDG. Det er eg også i denne saka. Eg er heilt einig med representanten Bastholms innlegg. Vi i FrP er krystallklare på at grov dyremishandling må straffast strengare. Vi ønskjer eit samfunn som står på sida til offeret, heilt uavhengig av om offeret har fire potar eller to bein. Dyrepoliti var ei av satsingane våre då vi sat i regjering, og vi fekk dyrepoliti på plass. Den første pågripinga var av ein mann som hadde flådd, mishandla og drepe ein katt. Som følgje av arbeidet til dyrepolitiet blei det også avslørt at gjerningsmannen hadde barneporno og fantaserte om både drap og valdtekt. Det kan ein sjå i samanheng med forsking som er ganske klar på at personar som utøver vald mot dyr, seinare ofte utøver vald mot menneske også. I USA har ein difor kategorisert dyrekriminalitet til nest mest alvorlege grad, nettopp fordi dei har sett at så mange av de grovaste overgriparane også utøver dyremishandling. Dessverre er straffene for grov dyremishandling for låge, med ei strafferamme på maks tre år. Til samanlikning blir grovt skadeverk på eigedom straffa med opptil maks seks år. Dersom gjenstandar som har ein betydeleg historisk, nasjonal eller religiøs verdi, blir skada, er strafferamma på heile 15 år. FrP meiner at det er ein disproporsjonalitet når samfunnet tilsynelatande verdset gjenstandar mykje høgare enn levande dyr. Det skal også vere ein samanheng mellom strafferamma og rettsoppfatninga i befolkninga. Ved å auke strafferamma skal vi både avskrekke frå mishandling og auke den rettslege beskyttelsen til dyra. Vi vil sende eit klart signal til samfunnet om at tortur av dyr er heilt uakseptabelt. Det er bra at regjeringa tilsynelatande er positiv til å auke strafferamma, men det er skuffande at vi ikkje får fleirtal for å auke strafferamma for grov dyremishandling til seks år. Det er ikkje logisk at skade på gjenstandar skal straffast strengare enn kynisk skade, mishandling og tortur av dyr. Heldigvis blir det fleirtal for ein total gjennomgang av lovverket, der vår tydelege intensjon er å auke strafferamma, men det er også viktig for oss å skilje mellom bevisst og vondskapsfull mishandling av kjæledyr og typisk forsømming av husdyr. Bønder som i ein periode kan få problem med å oppretthalde god dyrevelferd grunna sjukdom eller anna, skal ikkje straffast hardare enn i dag. Målet vårt er å treffe dei som med vitande og vilje skadar dyr. Dyra har nemleg inga eiga stemme og er heilt avhengige av oss menneske. Både dyr og menneske fortener å bli tekne på alvor. At FrP går i front for skjerpa straffar, vil vere viktig for å førebyggje overgrep også mot menneske. Både to- og firbeinte fortener tryggleik i kvardagen.

Forslaget vi no behandlar om styrking av norsk matberedskap, er eit viktig forslag med gode intensjonar. FrP er også bekymra for norsk matberedskap, men vi meiner forslaget frå Senterpartiet ikkje treff dei viktigaste utfordringane eller har dei beste verkemidla. Kvoter og merkeordningar er ikkje godt nok svar på reelt sårbare forsyningskjedene. Det er viktig å styrkje den nasjonale evna til beredskapslagring innanfor alle relevante område i krise og krig. Forslaget peikar på viktige område der ein må styrkje den nasjonale beredskapen, men matberedskap handlar om veldig mange fleire element enn det forslaget tek opp. Det har f.eks. gått meir enn fire år sidan fullskalainvasjonen av Ukraina, og langt meir av det nasjonale beredskapsbehovet burde vore innfridd. Alle aktørane i heile verdikjeda frå jord til bord har ei samfunnskritisk rolle i krise og krig. Regjeringa har ansvar for å sørgje for at alle ledd i kjeda blir ivareteken. Tidlegare blei personell med nøkkelfunksjonar i verdikjeda fritekne frå militærteneste og mobiliserte i nøkkelrollene. I dag risikerer ein at same person kan ha fleire viktige funksjonar dersom det blir krig. Matberedskap handlar også om heile verdikjeda – frå råvaretilgang og foredling til lagring, transport og distribusjon. Eitt sårbart ledd kan få konsekvensar for heile systemet. Difor er FrP godt nøgde med at våre forslag blir vedtekne og har stor støtte i komiteen. I dei politiske debattane om matberedskap har det vore mykje snakk om Finland og kor framoverlente og dyktige dei er på dette feltet. No blir det endeleg fleirtal for å lære av Finland og kopiere den finske modellen. Det er gledeleg at det no også er einigheit om å etablere beredskapslagre med kritiske innsatsfaktorar til matproduksjon etter den finske modellen. Det er også svært gledeleg at det er breitt fleirtal på Stortinget for å be regjeringa utarbeide avtalar med daglegvarekjedene, kommunane og Forsvaret om korleis ein kan etablere beredskapslagre for mat i heile Noreg. Desse grepa og vedtak vi gjer i dag, vil utan tvil bidra positivt og sikre betre matberedskap i Noreg, noko som også vil vere avgjerande viktig for det norske folk i både krise og krig. Eg tek til slutt opp forslag nr. 1.

Til tross for mange negative konsekvensar er det dessverre brei politisk einigheit om at fossile ressursar skal fasast ut. Heldigvis er skogressursane i Noreg utpeikte som ein berebjelke i omstillingsprosessen. Likevel kjenner kanskje ikkje alle den reelle CO2-politiske effekten av skogbruket. Noregs samla hogstvolum i 2025 kunne nemleg fylle ein 15-felts motorveg tettpakka med tømmerbilar frå Larvik til Trondheim. Kvar tømmerbil er lasta med 40 tonn bunden CO2, og ein kø av alle desse tømmerbilane svarar til 15 millionar tonn bunden CO2. Prestisjeprosjektet Langskip, som skal fange og lagre CO2, har til samanlikning eit mål om karbonbinding som i første fase utgjer rundt 10 pst. av lasten på tømmerbilane, på sikt kanskje 30 pst. Det er difor ein kuriositet at MDG, som er så enormt opptekne av CO2-utslepp, av alle ting ikkje ser den lagra solenergien i tømmeret som meir verdifull, spesielt når areala der vi høgg skog, vil få ny skog som veks seg fram på same plass. Ein stor del av tømmerproduksjonen i Noreg blir til treverk til bygg som bind karbon i heile levetida til bygget. Noko av tømmeret blir til kortvarige produkt som tørkepapir, posar og liknande, men alle produkt har til felles at dei erstattar alternativ med høgare CO2-utslepp. Som om det ikkje var nok, vil treprodukta bli resirkulerte etter konsum og blir til sjuande og sist nytta til varme i varmeanlegg. For tredje gong gjev altså det same treet ein stor CO2-politisk effekt ved å erstatte eksempelvis importert kolkraft til oppvarming. Eg merker meg at nemninga naturskog gjev assosiasjonar til urskog og uberørte økosystem, men i realiteten dreier det seg om ein stor andel areal som i generasjonar har vore ein del av norsk skogbruk. Denne «naturskogen» har berre ikkje vore hogd sidan andre verdskrigen. Skog er ikkje som ein kornåker ein haustar frå kvart år. Skog blir hogd omtrent ein gang kvart hundreår for å forsyne industrien med viktig fornybart råstoff. Sjølvmotseiinga frå MDG om at produksjonsskogen plutseleg og på magisk vis får status som fantastisk naturskog så snart han er moden for hogst, er skogfagleg interessant. Aktiv skjøtsel er nødvendig for å sikre robuste og tilpassingsdyktige skogar og kan forhindre skadar frå storm, tørke og insektangrep. I fleire tiår har vi bygd opp ein effektiv modell basert på samspel mellom lovverk, sertifisering og frivillig vern. Det har gjeve gode miljøresultat, høg legitimitet og lite konflikt. Konsekvensane av MDGs politikk vil her vere mindre karbonopptak, mindre tilgang på berekraftige råvarer og auka import. Dette er miljøpolitikk i grøn innpakning med kolsvarte konsekvensar.

Det store fleirtalet av parti i Noreg ønskjer auka matproduksjon i Noreg og auka sjølvforsyning. Det er bra, og det meiner sjølvsagt Framstegspartiet også, sjølv om vi har andre verkemiddel for å nå måla enn dei fleste andre parti. Løysinga er ikkje berre å dele ut meir pengar og påføre bøndene fleire og fleire ukritiske klimatiltak. Løysinga er deregulering, liberalisering og å fokusere på auka matproduksjon, ikkje dure på med ukritiske klimakrav som bidreg til både mindre og dyrare mat. Det er nettopp det som er poenget og problemet med den nye gjødselbrukforskrifta. Den vil føre til dyrare mat og mindre matproduksjon i Noreg. Klimakrav kan ikkje og skal ikkje stå i vegen for verken matsikkerheit eller matberedskap. Saka om gjødselbrukforskrifta er diverre eit godt eksempel på korleis festtalane om auka norsk matproduksjon frå både regjeringa og andre parti på venstresida ikkje harmonerer med politikken dei fører i praksis. Eg har ikkje møtt nokon bønder som er positive til den nye forskrifta. Tilbakemeldinga vi får frå næringa, er at krava til redusert gjødsling fører til mindre og dårlegare avlingar. Fleire bønder seier dei ved full effekt av den nye forskrifta vil bli tvinga til å halvere produksjonen eller kutte drastisk. For økologiske bønder er situasjonen endå verre. Dei har gjerne ikkje noko alternativ til gjødsel enn naturleg møkk, og fleire økologiske bønder vi har snakka med, vurderer til og med å gje seg dersom dagens forskrift ikkje endrast. Same korleis ein vrir og vender på det, vil den nye forskrifta føre til dyrare mat eller redusert matproduksjon. FrP er tydeleg på at det blir feil, og at det einaste riktige er ikkje å innføre den nye gjødselbrukforskrifta.

Målet med frihandelsavtalen med MERCOSUR-landa er å stimulere til auka samhandel og økonomisk samarbeid, samtidig som handelsforholdet blir utvikla på ein måte som ivaretek norske interesser, som f.eks. berekraftig utvikling. Handelen mellom Noreg og Mercosur-landa var på nær 48 mrd. kr i 2024, og ein vesentlege del av dette er med Brasil. Vi importerer hovudsakleg aluminiumoksid, fiskefôr og soyabønner, og eksporterer varer innan offshore og maritim sektor, gjødsel, sjømat og IKT til fordel for og for økonomisk utvikling for begge partar. Den siste tida har internasjonale rammer rundt handel blitt mindre føreseielege, med nye tollbarrierar, og handelsvilkår blir brukte som geopolitiske verktøy. Noregs bilaterale handelsavtalar gjev difor eit vesentleg bidrag til tryggare rammer og føreseielegheit for norske bedrifter som satsar på internasjonal handel. Stabile og langsiktige avtalar er viktige for å sikre eksportbedriftene våre marknadsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet. Handel og kontakt med land rundt om i verda kan også bidra til større stabilitet og bidra til utvikling på andre område, som f.eks. menneskerettar, demokrati og levekår, men ikkje minst økonomisk vekst som gagnar alle involverte. Handelsavtalen med Mercosur-landa er eit eksempel på korleis Noreg kan føre ein uavhengig handelspolitikk tilpassa eigne interesser. FrP vil understreke at denne typen avtalar føreset nasjonal råderett over handelspolitikken, og at avtalen viser styrken som ligg i EFTA-samarbeidet, korleis Noreg kan forhandle fram løysingar som er tilpassa norske behov, og styrken i å stå utanfor ramma av EUs handelspolitikk.

Kjernekraft er allereie ein del av den norske energimiksen takka vere produksjonen i andre land. I framtida må kjernekraft utgjere ein langt større andel av kraftproduksjonen vår, for vi treng ein stor «baseload» med stabil kraft som leverer 24/7. Det må vi ha for at samfunnet skal gå rundt, og enkelte industriaktørar må ha straum heile døgnet for at utstyret ikkje skal bli øydelagt. Vi må òg klare å produsere straum utan for store naturinngrep, spesielt om vi skal fortsetje å vere eit av verdas beste land å leve i, med overflod av billig energi som har moglegjort vestleg sivilisasjon slik vi kjenner den. For framtida vil krevje enormt med kraft, og vi ser allereie ein revolusjon innan kunstig intelligens på horisonten, som kan gje ein massiv effektiviserings- og velferdsvekst om vi legg til rette for det. Difor skal vi ha i bakhovudet at moderne SMR-reaktorar berre krev areal på størrelse med ein fotballbane. Kjernekraft bruker 99,7 pst. mindre plass enn landbasert vind. Med andre ord blir det 350 gonger større inngrep i naturen vår med vindkraft. Ved eit vesentleg større framtidig kraftbehov vil altså storskala vindsatsing medføre enorme inngrep på sikt. Ikkje minst må vi klare å byggje billig kjernekraft i framtida. Det er heilt rett at det er bygd svært kostbar kjernekraft i Europa, og i USA skaut kostnadane i vêret etter Three Mile Island-ulykka, bl.a. på grunn av dei påfølgande reguleringane av kjernekraft i landet. Det er likevel viktig å hugse at kjernekraft i USA ein gong var konkurransedyktig mot kolkraft, og i Kina ser vi at dei allereie har greidd å byggje kjernekraft til 50 øre, som over tid har blitt billigare etter kvart som fleire kraftverk har blitt bygd. Vi europearar er ikkje dummare enn korkje kinesarar eller amerikanarar. Vi må berre lære oss å vere framoverlente. For bak prislappen på kjernekraft er det ein enorm «idiotfaktor», samtidig som prislappar på havvind i langt større grad består av materialkostnader og løner som er vanskelege eller lite ønskelege å presse kraftig ned. Vi vil være tent med å kome i gang med kjernekraft så snart som mogleg. Difor legg FrP fram forslag for å forberede Noreg på det. Satsinga skal skje i eit trygt og fornuftig tempo, som betyr at produksjonen ligg noko fram i tid. Andre land er i gong og satsar for fullt. Det bør Noreg også gjere, spesielt når private aktørar ønskjer å satse – utan ei einaste krone i statsstøtte. Skal vi ha industrielle samfunn og produksjon i Noreg og i resten av Europa, treng vi massiv utbygging av kjernekraft. Alle parti som er opptekne av vekst, velstand og tryggleik, bør støtte desse gode FrP-forslaga.

Kortbanenettet er bussen, trikken og jernbanen vår på Vestlandet. For mange innbyggjarar er dagens tilbod ein føresetnad for bruk av helse- og utdanningstilbod og andre sentrale velferdstenester. Det er ikkje berre å kutte i FOT-rutenettet og tenkje at det blir ei direkte økonomisk innsparing, for dette handlar også om korleis næringsliv og offentlege tenester skal fungere. Kortbanenettet har blitt ein integrert del av velferdsstaten, og skal du reise til Oslo, må du kunne fly om morgonen og komme deg heim same dag. For kompetansebedrifter, reisande og det offentlege er kortbanenettet avgjerande for utvikling og konkurransekraft. FOT-rutekjøp bidrar til både busetting og verdiskaping, og eit stort tal aktørar i Sogn og Fjordane har gitt klar beskjed om det dei siste vekene. Eksempelvis har Helse Førde i dag utfordringar med å få tak i nok legar. For å få tak i fagfolk er eit godt flytilbod ein del av konkurransegrunnlaget vårt. Når infrastrukturen først er på plass, må han bli tatt i bruk med ordentleg rutefrekvens. Difor er eg glad for at eit breitt fleirtal på Stortinget no har gått inn for å motarbeide kutta frå regjeringa. Ein annan viktig føresetnad for god bruk av kortbanenettet er at billettprisane er låge nok til at folk kan bruke tilbodet. Ved Bringeland har passasjertalet auka med over 20 pst. frå 2023 til 2025. Næringslivet i regionen er tydelege på at ei vidareføring av dagens tilbod som minimum er avgjerande for lokalisering av både privat og offentleg verksemd i regionen, også møteverksemd, kundekontakt og prosjektgjennomføring. Dårlegare rutefrekvens, redusert kapasitet eller uheldige rutetider direkte undergrev konkurranseevna vår. Færre avgangar og dyre billettar aukar også risikoen for tap av kontraktar og arbeidsplassar. Difor er det viktig at regjeringa utarbeider eit nytt anbodsgrunnlag for kjøp av regionale flyruter i Sør-Noreg, som sikrar at dagens flytilbod og setekapasitet på dei ulike strekningane vil bli halde på dagens nivå, med vekt på auka kapasitet på tider med størst behov, utan urimeleg prisauke, sjølvsagt. For FrP er det viktig at ein sikrar god infrastruktur og framkomme. Her har regjeringa gått inn for eit småleg kutt og demonstrerer manglande evne til å prioritere, og det inngår i eit mønster. Gjennom dei siste ti åra har det blitt henta store pengesummar frå den mest lønnsame landsdelen vi har, for å ause ut titals milliardar på ulønnsame prosjekt på motsett side av fjellet. Det som finst av behov for oppgradert og nødvendig framkomme på Vestlandet, blir neglisjert og nedprioritert av ei regjering som vel vekk distrikta.

Vi ser positive utviklingstrekk i industrien, og eksporten viser evne til å omstille seg til nye markedsforhold, men på sikt står vi overfor en rekke utfordringer. Beskjeden fra industrien selv er at skattesystemet i dag diskriminer mot norsk eierskap, samtidig som de kjenner på usikkerhet rundt kraftpriser, avgifter, reguleringer, toll- og handelspolitikk og tilgang på kompetent arbeidskraft. FrP mener at formuesskatten må vekk, slik at vi ikke straffer våre egne borgere for å drive med verdiskaping. Vi vil også produsere billig og stabil strøm uten å drive med klimapolitisk kraftsløseri, slik at kraften kan komme industrien til gode. Det som bekymrer meg mest, er at Norge har vedtatt et mål om å kutte klimagassutslipp med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035, samtidig som man utenfor Europa har helt andre ambisjoner. Kina, f.eks., har mål om mellom 5 og 7 pst. vekst årlig, og det har de klart å holde seg innenfor i en årrekke. Et konkret eksempel på hvordan disse ulike ambisjonene slår ut i praksis, er at vi nå ser færre europeiske biler på veiene våre, mens kinesiske biler tar en stadig større andel av markedet. I dag er det minst 16 forskjellige kinesiske bilmerker å velge mellom i Norge – før pandemien var det ett. Dette henger selvsagt sammen med flere faktorer, hvorav flere som gjør Kina til et dårlig forbilde. Men en årsak vi må ta innover oss, er at vekst og skaping er gjort en prioritet uten klimapolitiske handikap. For mens Europa stenger kullkraftverk, åpner Kina stadig nye. Det betyr at Norge, som eksporterer rundt 60 pst. av varene våre til euroområdet, også må være framoverlente for å kunne konkurrere og bidra til konkurransekraft hos våre allierte. Når europeisk økonomi har falt bakpå, Norge inkludert, vil industrikapasiteten flytte seg til andre land. Skal norske bedrifter redde verden, må de først og fremst kunne konkurrere i verden. Vi kan ikke bare forvente at vi får kjøpt alt vi trenger, på Elkjøp – vi må ha kapasitet til å skape ting selv. Slik sikrer og bevarer vi både sikkerhetshensyn og selvstendighet. Skal norsk industri stå sterkt i framtiden, må vi ha lave kraftpriser og overflod av stabil kraft, et skattesystem som ikke straffer norsk eierskap, og en klimapolitikk som ikke binder armer og bein på den norske økonomien. Alternativet er at Norge og Europa blir et museum.

Etter planen skulle Billerud Viken AS investere stort i ny fabrikk i Hønefoss til foredling av norsk skog ved å produsere klimavenleg emballasjefiber, men etter avslag frå Miljødirektoratet, som meiner utsleppa vil bryte med vassdirektivet og Norges EØS-rettslege forpliktingar, har saka lege stille hos Klima- og miljødepartementet sidan juni i fjor sommar. No har Billerud trekt seg ut av milliardprosjektet, og dei peikar på den lange godkjenningsprosessen som årsak. Statsminister Jonas Gahr Støre og dåverande næringsminister Jan-Christian Vestre besøkte Hønefoss sommaren 2022, kor dei sa seg einig i problembeskrivinga om lange saksbehandlingstider og langt på veg lova fortgang. Sidan den gongen er det openbert ikkje gjort nok for å rydde opp. Utan samspel mellom myndigheiter og næringsliv stoppar utviklinga av Noreg heilt opp, og difor er det trist at regjeringa ikkje er meir framoverlent og tydeleg på korleis dei vil løyse problemet og sikre hurtig saksbehandling. Fordelane med ein fibermassefabrikk i Hønefoss er mange fleire enn ulempene, og Billerud har fått støtte frå ordførarar, lokalt næringsliv, LO og NHO, som har gitt klar beskjed til regjeringa om at saksbehandlingstida er altfor lang. Her har ei moglegheit dukka opp til å styrkje skognæringa med meir vidareforedling av tømmer i Noreg. Til produksjonen er det anslått omtrent 700 000 kubikkmeter med trevirke, og fabrikken skulle gje 70 nye lønsame arbeidsplassar. Miljødirektoratets avslag på søknaden frå Billerud stoppar ikkje berre ei grøn industrisatsing, men set også spørsmålsteikn ved Noregs vilje og evne til å leggje til rette for nye næringar og ny industri. Signalet vi no sender til andre aktørar som vurderer å investere i Noreg, er tydeleg: Ikkje kom hit. Noreg må ha større ambisjonar enn rett og slett å eksportere råvarene våre til foredling i utlandet. Utan ein fungerande marknad og utan industrielle kundar har skogen lita økonomisk betyding, og det er i foredlingsprosessen det skjer størst verdiskaping. Tidlegare importerte vi tømmer til Norge som blei nytta til produksjon. No står industriprosjekt i byråkratisk stampe, og Noreg har blitt ein eksportør av tømmer som i staden blir foredla andre stader. Den trenden må snu.

Meir enn 40 pst. av norsk løkproduksjon blir ramma av det nye, strenge EU-kravet om å senke grenseverdien for kadmiuminnhold i løk, som trer i kraft frå 1. juli i år, etter at ei utsetting av kravet til 2027, som Stortinget først gjekk inn for, likevel ikkje skal gjelde. All den tid det er politisk bestemt at innstramminga ikkje kan vente eitt år, og bønder som slit med å oppfylle det nye EU-kravet, blir utsett for potensielt store økonomiske tap, er det på sin plass at Stortinget ber regjeringa kome tilbake til oss med forslag til ei god og rettferdig kompensasjonsordning. Norske løkbønder er sette i en svært vanskeleg situasjon på grunn av eit firkanta og unødvendig politisk inngrep. Når Stortinget først går inn for å utsetje kravet med eitt år, er det useriøst å snu igjen med ein gang, berre for å skape utryggleik ved å sende blanda signal til bøndene. Norske løkprodusentar klarer seg i stor grad utan omfattande statlege overføringar. Difor er det svært uheldig at staten skaper unødvendige politiske svingingar som undergrev grunnlaget for ordinær drift. Matproduksjon krev langsiktig planlegging, og det blir det vanskeleg å gjennomføre når politikarane på Stortinget endrar mening frå uke til uke. No ber vi staten ta økonomisk ansvar, etter sjølv å ha skapt eit økonomisk tapspotensial for næringa. Det skal skje i form av ei midlertidig kompensasjonsordning, og utan å skape nye, langvarige subsidie- eller kompensasjonsordningar i landbruket.

Forskrifta om takstberekning og maksprisar for drosjetransport skal i utgangspunktet gjelde for heile landet, men det finst nokre unntak som har medført at enkelte har opplevd urimelege ekstrakostnader i nokre kommunar. På bakgrunn av dette har Norges Handikapforbund sendt innspel til Stortinget om at det er viktig med likebehandling over heile landet. Med systemet av i dag får vi dessverre uføreseielege vilkår i form av prissjokk, som vi har sett enkelte eksempel på. Det er viktig at grupper som er særleg avhengige av drosjetransport, har tilgang til eit godt og rimeleg drosjetilbod, men makspris er på same tid eit svært inngripande tiltak som kan ha negative verknader for både forbrukarar og dei som tilbyr den regulerte tenesta. Dersom prisane blir sette på feil nivå, kan det bli mindre attraktivt for drosjeselskap å investere i rullestoltilpassa drosjer, bl.a. fordi det vil ta lengre tid å få dekt inn investeringa for å tilpasse drosja. Med utgangspunkt i regelverket av i dag bør Stortinget sørgje for reell tilgang til transport utan å få skyhøge rekningar på den andre sida av ei kommunegrense, og for at ordningar som TT-kort ikkje blir hòla ut av høge påslag i delar av landet, eller at prising blir flytta over i andre takstledd. FrP støttar å endre forskrifta om maksprisar for drosjebilkøyring, samtidig som det må understrekast at ei forskriftsendring må følgjast tett opp med tiltak som sikrar at tilgjengelegheita av rullestoltilpassa drosjer ikkje blir dårlegare.

«Vi er en sjømatnasjon», og vi er «en energinasjon». Det fastslår næringsministeren frå talarstolen når ho blir konfrontert med det faktum at Noreg ligg langt bak nabolanda våre når det gjeld innovasjon og skaparkraft. Det er først og fremst rart å høyre frå ei regjering som arbeider for å svekkje fiskeri og havbruk gjennom eksempelvis skattesjokk som set investeringar på is og ei CO2-avgift på fiske i fjerne farvatn som skaper ei stor konkurranseulempe for norske aktørar – ei regjering som også samarbeider med parti som helst skulle sett at Noreg slutta å vere ein olje- og gassnasjon, fordi ein helst skulle vore forutan CO2-utsleppa. Det Noreg treng, er ikkje politikarar som bestemmer kva slags næringar som har livets rett og skal satsast på i framtida, aleine basert på kva som har fungert historisk. Det Noreg treng, er fridom for alle landets kvinner og menn til å inngå gjensidige fordelaktige private transaksjonar, slik at morgondagens bedrifter kan blomstre og vekse seg store her heime. Vi kan ikkje fortsetje å jage gründerar og kapital ut av landet, noko som gjer heile samfunnet fattigare og mindre inspirerande. Det er trist at nordmenn med gode idear er nøydde til å reise til Sverige eller andre land for å kunne satse og finne privat risikokapital. Alle vi som sit i denne salen, veit at den svake norske innovasjonskrafta heng saman med det særnorske skattesystemet vårt. Ingen andre land vel å straffe eigne innbyggarar og deira konkurransekraft overfor utanlandske aktørar på den måten som Noreg gjer med formuesskatten. Vi kan ikkje berre lene oss på verkemiddelapparatet og monstersubsidiar til dei næringane som politikarane til ei gjeven tid lèt seg freiste av. Å stole på at spåkula til næringsministeren alltid skal vise rett, er å gamble med norsk økonomi og framtidas velferdssamfunn. Difor er eg stolt over at FrP kjempar for lågare skattar og avgifter, mindre byråkrati og mindre sløsing. Det vil gje Noreg ein smidigare økonomi med fleire bein å stå på i framtida.

«Vi er en sjømatnasjon», og vi er «en energinasjon». Det fastslår næringsministeren frå talarstolen når ho blir konfrontert med det faktum at Noreg ligg langt bak nabolanda våre når det gjeld innovasjon og skaparkraft. Det er først og fremst rart å høyre frå ei regjering som arbeider for å svekkje fiskeri og havbruk gjennom eksempelvis skattesjokk som set investeringar på is og ei CO2-avgift på fiske i fjerne farvatn som skaper ei stor konkurranseulempe for norske aktørar – ei regjering som også samarbeider med parti som helst skulle sett at Noreg slutta å vere ein olje- og gassnasjon, fordi ein helst skulle vore forutan CO2-utsleppa. Det Noreg treng, er ikkje politikarar som bestemmer kva slags næringar som har livets rett og skal satsast på i framtida, aleine basert på kva som har fungert historisk. Det Noreg treng, er fridom for alle landets kvinner og menn til å inngå gjensidige fordelaktige private transaksjonar, slik at morgondagens bedrifter kan blomstre og vekse seg store her heime. Vi kan ikkje fortsetje å jage gründerar og kapital ut av landet, noko som gjer heile samfunnet fattigare og mindre inspirerande. Det er trist at nordmenn med gode idear er nøydde til å reise til Sverige eller andre land for å kunne satse og finne privat risikokapital. Alle vi som sit i denne salen, veit at den svake norske innovasjonskrafta heng saman med det særnorske skattesystemet vårt. Ingen andre land vel å straffe eigne innbyggarar og deira konkurransekraft overfor utanlandske aktørar på den måten som Noreg gjer med formuesskatten. Vi kan ikkje berre lene oss på verkemiddelapparatet og monstersubsidiar til dei næringane som politikarane til ei gjeven tid lèt seg freiste av. A stole på at spåkula til næringsministeren alltid skal vise rett, er å gamble med norsk økonomi og framtidas velferdssamfunn. Difor er eg stolt over at FrP kjempar for lågare skattar og avgifter, mindre byråkrati og mindre sløsing. Det vil gje Noreg ein smidigare økonomi med fleire bein å stå på i framtida.

Ambisjonane regjeringa har for næring, innovasjon og gründerskap i Noreg, er eit av dei større og meir nedslåande vonbrota i budsjettet for neste år. Den mest næringsfiendtlege skatten i landet, formuesskatten, blir vidareført utan at ein er redd for ytterlegare kapitalflukt ut av landet, som har vore ein trend i fleire år. På same tid ser vi at berre to av dei 30 største bedriftene i Norden er norske, ein reduksjon frå 7 frå før finanskrisa. Svenske Spotify har gått forbi Equinor, og danske Novo Nordisk er meir verdt enn eit heilt dansk statsbudsjett. Det er heilt openbert eit stort tap for den norske økonomien at vi ikkje har slike store og framtidsretta verksemder som driv med andre ting enn berre naturressursar, og at dei som har gode idear her til lands, må ut av Noreg for å finne rammevilkåra som må til for å byggje opp ei bedrift i ei moderne tid og i ein global økonomi. På same tid bruker vi langt meir offentlege pengar per innbyggjar enn samanliknbare land, som Sverige og Finland, så pengar har vi i utgangspunktet nok av. Likevel greier vi ikkje å oppretthalde noko i nærleiken av det same nivået i privat verdiskaping, og overlevingsraten blant nye bedrifter er vesentleg lågare i Noreg. I tillegg held dei massive overføringane til utlandet fram i form av ein tvilsam bistandspolitikk som ikkje fungerer godt nok. Budsjettet viser også at drivstoff ikkje skal bli billigare i oljenasjonen Noreg, trass i at halve Europa har tatt grep dei siste åra for å hjelpe folk og næringsliv med utgifter til å dekkje grunnleggjande behov som transport. Sverige er blant landa som kutta i avgiftene på drivstoff, og der kunne ein fylle for litt over 14 norske kroner for berre nokre dagar sidan. Her i Noreg skryter Senterpartiet av at dei rett og slett har stansa ytterlegare auke i drivstoffavgiftene. Bensin og diesel skal altså ikkje bli billigare med Senterpartiet i budsjettforhandlingar denne gongen heller, sjølv om avgiftene til staten i dag utgjer rundt halve literprisen. Planane om CO2-avgift på fiske i fjerne farvatn går regjeringa også vidare med, etter å ha skrytt i valkampen av å ha utsett sin eigen politikk. Dette er ingenting anna enn ei heilt uforståeleg politisk prioritering. Regjeringa skapar eit system som gjer at fiskebåtar aukar dei totale CO2-utslippa sine når dei må reise til utlandet for å bunkre, noko som reduserer handelen i Noreg og bruken av norske bunkringsanlegg, som har ein vesentleg beredskapsverdi. Ein sikrar heller ikkje staten nemneverdige inntekter. På toppen av det heile greier ikkje regjeringa eingong i sine villaste dagdraumar å førestille seg kva slags utsleppsfrie drivlinjer fiskeflåten skal gå over til gjennom CO2-avgifta. Budsjettet for neste år viser at regjeringa ikkje bryr seg om å bake ei større kake, slik at alle nordmenn kan sitje igjen med eit større stykke til slutt. Regjeringa trur at næringsutvikling og innovasjon skjer av seg sjølv, og at dette er noko som alltid vil vere der, uavhengig av kva for politiske avgjerder som blir tatt her på Stortinget.

Samtidig som tittelen på pressemeldinga er «sett norske familier foran offentlig sløsing», prioriterer KrF i sitt alternative budsjett auka bistand med over 4 mrd. kr. I tillegg føreslår dei 5 mrd. kr til klimainvesteringsfondet, under streken. Kvifor skal dette gå foran tiltak som styrkjer norsk verdiskaping og familieøkonomi, når næringslivet og primærnæringane treng konkurransekraft her heime og vi har rekordlåge fødselstal, samtidig som folk får færre barn enn dei sjølv seier dei vil ha?

Skattar og avgifter kan ha eit mål i seg sjølv ved å skape insentiv til å ha ei omstilling eller gå vekk frå ein teknologi og over til ein annan. Problemet med politikken til MDG er at det ikkje er det vi ser i praksis. Det vi ser, er at bedrifter og industriar flyttar seg ut av Noreg eller ut av Europa. Kva er det som har skjedd dei siste åra? Jo, vi ser at Volkswagen slit enormt i Tyskland. Mange bedrifter og industriar slit fordi energiprisane er høge og klimapolitikken for ekstrem. Samtidig flaumar kinesiske elbilar inn på norske vegar, for der borte legg dei til rette for auka vekst ved å halde energiprisane nede, og ja: Det medfører CO2-utslepp. Vil representanten seie seg einig i at politikken til MDG ikkje berre bidreg til insentiv for grøn teknologi, men også til at verdiskaping og industri blir piska ut av Noreg og Europa?

For det første er ikkje dette heilt riktig. FrP vil også ha skatter og avgifter, men det har vi meir enn nok av i Noreg. Vi betaler allereie i dag enormt mykje, og samanlikna med nabolanda våre bruker vi veldig mykje pengar per innbyggjar på dei offentlege budsjetta. Skattane og avgiftene er veldig høge, og vi ser at det har enorme konsekvensar for investeringar, utvikling og innovasjon i privat sektor. Det er også eit tankekors med heile verkelegheitsbeskrivinga til MDG at ein er så oppteken av omstilling når vi ser at Noreg og Europa har svært svak vekst samanlikna med andre land og kontinent. USA og Kina rasar frå oss på mange område, mens vi i Europa berre er opptekne av omstilling og grøn teknologi og ikkje legg til rette for at næringslivet kan vekse i det som er ein global marknad.

Norsk eksportindustri konkurrerer kvar dag i ein tøff internasjonal marknad. I budsjettforliket har MDG bidrege til auka kostnader, og i deira eige alternative budsjett føreslår partiet ytterlegare skjerpingar i særnorske miljøavgifter og transportkostnader. Korleis meiner MDG at norske bedrifter skal kunne tryggje arbeidsplassar i Distrikts-Noreg når politikken deira konsekvent påfører dei konkurranseulemper som gjer det dyrare å produsere i Noreg enn i andre land og i nabolanda våre?

Laks og havbruk er ei veldig viktig næring for norsk beredskap og matproduksjon. Framstegspartiet vil definitivt leggje til rette for meir forsking og utvikling av berekraftig fôr og norsk fôr og protein her til lands. Men er ikkje representanten frå Raudt einig i at det, av beredskapsomsyn, vil vere langt smartare å fase inn før ein fasar ut?

Raudt føreslår toll på import av soyamel til kraftfôr og fiskefôrproduksjon. Kan representanten forklare korleis dei skal unngå at dette slår rett inn i auka fôrkostnader, svekt konkurransekraft for havbruk og i siste omgang høgare matprisar for folk?

Tryggleik for landet og beredskap blir av regjeringa trekte fram som sentrale prioriteringar i deira ferske plan for Noreg. Då stussar eg over at den same regjeringa så ivrig går inn for å skrote Stad skipstunnel, som ville ha tryggja den farlegaste og mest vêrharde strekninga langs norskekysten. Forsvarleg og føreseieleg skipsfart er nemleg ikkje berre ei viktig interesse for næringslivet, men òg viktig for forsvarskapasiteten vår. Staten skal etter planen bruke over tusen milliardar kroner på infrastruktur det komande tiåret. Det skal også løyvast langt meir til forsvar framover. Likevel inngår visst ikkje dette viktige prosjektet for betre infrastruktur på Nordvestlandet i planane til regjeringa i det heile teke. Når ein gjev opp prosjektet etter å ha brukt fleire hundre millionar på å kome i gang, og lokale bebuarar har måtta flytte, går det ut over tilliten til det offentlege og evna vår til gjennomføre det arbeidet som har blitt begynt, spesielt når arbeidet blir avslutta før forhandlingane om pris for prosjektet er fullførte. På toppen av det heile skapar regjeringa eit uriktig inntrykk av at skipstunnelen skal bli dyrare enn han faktisk ligg an til, ved å rekne med momskostnader staten ville betalt tilbake til seg sjølv. Ikkje berre går vi glipp av potensielt hundrevis av arbeidsplassar ved å skrote prosjektet; aktørar i heile regionen har allereie arbeidd i lang tid med planar for tunnelen og tilrettelegging av næringsareal. Nærare heile næringslivet både nord og sør for Stad seier dei vil få stor nytte av tunnelen, og påstanden om at ingen kjem til å bruke han, har blitt tilbakevist av Kystrederiene, som seier at 80 pst av deira medlemer vil nytte seg av tunnelen. Stad skipstunnel vil binde Vestlandet tettare saman, skape nye bu- og arbeidsregionar og styrkje beredskapen langs kysten. Han kan òg bidra til å redusere utslepp og gje miljøgevinstar, eksempelvis ved å gjere det mogleg eller enklare å nytte elektriske fartøy. Skipstunnelen opnar for meir effektiv transport av folk og varer ved å redusere ventetider. Mindre fartøy tapar i dag verdiskaping ved å måtte liggje til kai, mens større fartøy må lenger ut på havet og ta omvegar. Det har ein verdi for lokalt næringsliv og renommeet deira at ein får gjort noko med det. Det kan òg nemnast at tunnelen ville levert ei reiselivsoppleving som er unik i global samanheng, og som ville hatt stor verdi for reiselivsnæringa. Arbeidarpartiet sine planar om å skrote Stad skipstunnel er det siste eksempelet i ei rekkje av prosjekt på Vestlandet som ryk ut av dei vedtekne prioriteringslistene. Då regjeringa i fjor la fram ny NTP, var plutseleg Vestlandet sine to høgast prioriterte vegprosjekt skrota. Hordfast blei nedprioritert, med for høg ressursbruk som forklaring. Kryssing av Romsdalsfjorden blei teke ut med same forklaring. Det er viktig å påpeike at Vestlandet ikkje har nokon store jernbaneprosjekt, som utgjer rundt halvparten av løyvingane til samferdsel. Når pengane heller ikkje kjem til veg eller kyst, har vi på Vestlandet all grunn til å vere skuffa over parti som har tyngdepunkt på Austlandet.

Regjeringa justerer formuesskatten i statsbudsjettet for neste år, men vil ikkje gjere vesentlege kutt i det som er landets mest næringsfiendtlege skatt. Onsdag melde TV 2 at Noreg tapar milliardar på dei såkalla skatteflyktningane som forlèt landet, og at sju av ti på inntektstoppen no har flytta ut. Dette heng saman med den særnorske formuesskatten, som er skjerpa under Støre-regjeringa. Ingen synest spesielt synd i dei som flyttar ut, men det er synd at Noreg blir eit land med stadig svakare innovasjonskraft. I dag er berre 2 av Nordens 30 største bedrifter norske – Equinor og ein bank. Før finanskrisa hadde vi 7 på topplista. Ser ein på kva slags bedrifter som er størst i Noreg, blir det fort klart at vi har ein økonomi bygd på naturressursar, dominert av olje, gass, laks og vasskraft. Årsaka til at vi ikkje har store teknologibaserte bedrifter, som den svenske musikktenesta Spotify, som no er verd meir enn Equinor, eller det danske medisinselskapet Novo Nordisk, som er verd meir enn et heilt dansk statsbudsjett, er at dei fleste bedrifter er avhengige av kapital og føreseielegheit for å kome seg på beina. Fellesskapets midlar er tilgjengelege for gründerar og oppstartsbedrifter, men altfor få av dei kjem seg ut av den såkalla dødens dal, kor såkorn frå det offentlege ikkje lenger strekk til. Her kjem vi langt dårlegare ut enn svenskane og danskane, med vesentleg fleire konkursar blant bedrifter etter fem år. Det er spesielt i skaleringsfasen, kor ein treng 5 mill. kr til 30 mill. kr, at den norske modellen sviktar. Her får bedrifter i nabolanda våre hjelp av private investorar som er villige til å risikere eigne pengar. Svak innovasjonskraft gjer ikkje berre at vi tapar inntekter til staten. Eg tenker mykje på at vi har et land fullt av kreativ norsk ungdom som vil stå opp tidleg om morgonen for å skape, og som ønskjer å gjere verda til ein betre stad. Kva signal sender vi til dei? Frå venstresida er beskjeden krystallklar: Dei må ut av landet dersom dei skal lykkast, for store formuar skal ikkje akkumulerast i Noreg, ikkje eingong i form av verdfulle bedrifter eller maskinar og utstyr som blir brukte i verdiskaping. Eg meiner vi må heie på alle som vil skape noko nytt, for når dei vinn, gagnar det ikkje berre dei sjølve – heile samfunnet blir betre når nye bedrifter veks fram, betalar skatt og leverer produkt eller tenester som blir selde i ein fri marknad gjennom gjensidig fordelaktige private transaksjonar. Vi må gjere som resten av Europa og kaste formuesskatten på historias skraphaug. Land som Sverige og Frankrike har prøvd ein slik skatt, men gav opp fordi det blei for dyrt. I dag vil ikkje eingong sosialistane i desse landa prøve på nytt. Vil regjeringa levere trygg og ansvarleg styring, må dei fase ut formuesskatten, slik FrP går inn for i det alternative statsbudsjettet vårt.

03:12] (ordførar for saka): Eg vil først takke for godt samarbeid i komiteen i arbeidet med den nye lova om aktivitetar i verdsrommet. Sektoren som blir omfatta, har utvikla seg vesentleg i nyare tid, og det er behov for ei ny og framtidsretta lov som anerkjenner viktigheita og verdien av denne næringa. Noreg har 2 700 tilsette innanfor romnæringa, som totalt eksporterte for 11 mrd. kr i 2021. Mykje har skjedd i verdsrommet dei siste åra, spesielt har vi sett ein stor auke i satellittar som er skotne opp for å levere ei rekkje ulike teknologiske løysingar, som også Noreg nyt godt av. Vi ser stort potensial på horisonten for landet vårt. Med det nasjonale fortrinnet vi har eksempelvis i oppskytingsanlegget på Andøya, er Noreg godt posisjonert til ytterlegare vekst, og vi kan styrkje oss som ein leiande europeisk romfartsnasjon. Ved å leggje til rette for og satse vidare på romnæringa kan vi bidra til å sikre robust infrastruktur og teknologi som har blitt kritisk i vårt moderne samfunn. Den nye lova tek utgangspunkt i ei rammelov som skal dekkje dagens reguleringsbehov og samtidig oppnå tilstrekkeleg smidigheit slik at ho opnar for utvikling av framtidige romaktivitetar. Formålet med lova er å leggje til rette for ein sikker og berekraftig bruk av verdsrommet. Romaktivitetar innanfor Noregs jurisdiksjon skal utøvast på ein måte som ivaretek nasjonale sikkerheitsinteresser og er i tråd med våre internasjonale forpliktingar. Næringskomiteen har merka seg behovet for oppdatert regulering i lys av auka aktivitet og samfunnet si avhengigheit av romtenester, og at lova skal balansere næringsutvikling, sikkerheit og miljø- og berekraftsomsyn. Komiteen meiner at Noreg har markert seg som romnasjon, og viser til at næringa er av stor betydning for arbeidsplassar over heile landet. Næringa har utvikla ein komplett verdikjede for romverksemd, frå utvikling av rakettmotorar, satellittkomponentar og fullverdige satellittar til oppskytingskapasitetar og bakkestasjonar. Noreg har stor nytte av rombaserte tenester, anten det for å overvake enorme havområde, sikre trygg kommunikasjon over vårt langstrekte land, koordinere søk- og redningsoppdrag eller følgje med på utviklinga av klimaendringar og føreta areal- og naturkartlegging. Eg ønskjer god debatt.

Jeg registrerer at før valget kunne Arbeiderpartiet i flere fylker langs kysten skryte av at de nettopp hadde utsatt sitt eget forslag om å ta CO2-avgift fra norske fiskebåter i såkalt utenriksfart. Det er riktig at regjeringen i statsbudsjettet for 2026 erkjenner problemet med karbonlekkasje som oppstår på grunn av avgiften. Da lurer jeg på om finansministeren tror at den beskjedne økningen i kompensasjonsordningen som er foreslått, vil stanse dette fenomenet med bunkring i utlandet.

Mitt spørsmål går også til finansministeren. Regjeringen har i statsbudsjettet sitt foreslått å heve kompensasjonsordningen for fiskeflåten med 140 mill. kr og utvide ordningen for å dekke fiske i fjerne farvann. Det gjør man i stedet for å fjerne en særnorsk CO2-avgift for næringen som har flere negative konsekvenser. I dag er det opptil flere millioner kroner å spare i året for norske sjøfarere ved å reise til Danmark eller Shetland for å fylle drivstoff, for i utlandet slipper de å betale denne avgiften. Klimapolitikken, som altså har til hensikt å redusere brenning av diesel, fungerer i praksis på en måte som gjør at man reiser lenger og slipper ut mer CO2 totalt. Avgiften medfører også økte kostnader for bedrifter som må bruke tid, penger og mannskap på unødvendige omveier. I tillegg mister drivstoffleverandører i Norge omsetning, noe som i verste fall kan gå ut over beredskapen vår, om de må legge ned driften. Jeg mener det er viktig for sikkerheten vår at vi lagrer og omsetter drivstoff i Norge. Jeg skal også presisere at kompensasjonsordningen som gir penger tilbake til fiskeriflåten, kun dekker en liten andel av det de må betale inn i avgifter. Diesel som fylles i utlandet, er gjerne uten tilsatt biodrivstoff. For rederier virker avgiftene som et anker lenket til foten i møte med konkurranse fra utlendinger og landbasert transport. Når nærskipsfarten samtidig rammes av EUs kvotesystem, oppstår en dobbeltbeskatning på de samme CO2-utslippene. Det er denne typen politikk som har gjort at over 65 pst. av skipene som opererer i norske farvann, nå har utenlandsk flagg. Derfor lurer jeg på om finansministeren opplever at den særnorske avgiften virker etter sin hensikt, som er å øke velstanden for mennesker globalt ved å redusere CO2-utslipp fra norske fartøy.

Regjeringens utspill om å skrinlegge Stad skipstunnel er et stort nederlag for hele kysten vår. Det er allerede brukt flere hundre millioner kroner på planlegging og kjøp av eiendommer. Om en gir opp prosjektet nå, vil det gå ut over tilliten til det offentlige Norge og evnen til å gjennomføre arbeid som blir pålagt av Stortinget, og som nesten er kommet til byggestart. Spesielt er dette sant om en stanser arbeidet før sluttforhandlingene om endelig pris for prosjektet er fullført, et arbeid som det er satt av midler til i statsbudsjettet for 2025. Trygg skipsfart er det viktigste hensynet på den farligste delen av den norske farleien, der mange mennesker har mistet livet opp gjennom årene. Tunnelen vil også åpne for persontrafikk med forlenging av hurtigbåtruta nordover fra Måløy og Selje til Ålesund og Vigra lufthamn. For næringslivet åpner en skipstunnel for stabil kysttransport av gods ved å redusere ventetider i dårlig vær. Fartøy som i dag må vente i mange døgn for å runde Stadthalvøya, har store økonomiske tap gjennom forsinkelser og tapt omdømme som mindre leveringsdyktige. Man må også påpeke at tunnelen vil levere en reiselivsopplevelse som er unik i global skala. Satsingen vil også kunne regnes som en stor satsing på forsvarsstrategisk instrastruktur. Nesten hele næringslivet på Nordvestlandet sier de vil få stor nytte av tunellen, noe som blir understøttet av organisasjonen Kystrederiene, som dokumenterer at 80 pst. av deres medlemmer vil benytte tiltaket. Kommuner og næringsliv har i lang tid arbeidet med forberedelser gjennom reguleringer, oppkjøp av eiendommer og tilrettelegging av framtidig næringsareal. Flere familier har solgt og forlatt hjemmene sine, bare for å se at regjeringen Støre vil stanse prosjektet før sluttforhandlingene med anbudstilbyderne er gjennomført. At investeringsrammen må økes i en tid da kostnadene for de fleste byggeprosjekter, spesielt innenfor samferdsel, har økt mer enn vanlig prisstigning, har ikke kommet som et sjokk på noen. Det må her presiseres at når statsministeren sier at totalkostnaden blir på 9,4 mrd. kr, er det medregnet moms, altså penger som det offentlige betaler til seg selv, og et garantibeløp på 1 mrd. kr. Dette er det siste i en rekke av samferdselsprosjekter på Vestlandet som regjeringen vil ha ut av vedtatte prioriteringslister. Da regjeringen i fjor la fram ny NTP, var bl.a. Hordfast nedprioritert, med for høy ressursbruk som forklaring. Møre og Romsdal fikk ingen større prosjekter i NTP-perioden. Det er viktig å påpeke at vi på Nordvestlandet, som står for en svært stor del av norsk verdiskaping og eksport, ikke har noen jernbaneprosjekter, som utgjør rundt halvparten av samferdselsmidlene. Når midler heller ikke kommer til vei på vestlandskysten, har vi all grunn til å være skuffet over regjeringen nå. Staten skal etter planen bruke over 1 000 mrd. kr på infrastruktur det kommende tiåret. Vi skal altså satse enormt på å utvikle Norge, men bare ikke Nordvestlandet. Jeg håper at Stortinget ser hvor viktig Stad skipstunnel er, og at et flertall vil sørge for at vi kommer videre med prosjektet.